Selvinnsikt

Ja, hva skal man si om selvinnsikt? Det er ikke alltid enkelt. Men likevel er det viktig å reflektere litt rundt det. Et av mine favorittordtak lyder som følger: "Du ser splinten i din brors øye, men du ser ikke stokken i ditt eget". 

Jeg liker dette ordtaket da det inviterer meg til å se litt på meg selv. Til å se to ganger over om jeg faktisk er i posisjon til å dømme andre medmennesker for noe jeg umiddelbart opplever som uforståelig. Med andre ord gir ordtaket en oppfordring eller et hint om å se ting med respekt som grunnmur. Som regel ender det med at jeg opplever situasjonen eller hendelsen som mer forståelig etter å ha tenkt litt på det. 

Eksempler må vi jo ha, og dette er et ganske uskyldig et, men jeg synes det belyser poenget ganske godt. En bekjent av meg står i bilkø. Køen starter deretter å bevege seg, men bilen fremfor beveger seg ikke av flekken. Min bekjent kakker på fløyten, og man kan se vedkommende i bilen skvette til og stresse med å få bilen i bevegelse. Og det er jo helt greit å gi beskjed om at nå skjer det noe, ikke sant? 

Men det som fasinerer meg er kommentarene til min bekjent. Hen starter umiddelbart å assosiere atferden med personens indre egenskaper, at hen ikke følger med, ikke har respekt for andres tid etc. Dere skjønner tegningen. 

Jeg forteller til min bekjent at hen umulig kan vite hva det var som gjorde at vedkommende ikke reagerte eller fulgte med. Videre spinner jeg på mulige historier om at vedkommende kanskje har en syk slektning som ligger på sykehus og måtte svare på en melding? Eller at hen har nylig vært gjennom brudd med kjæresten og forsøker å være litt på for å redde forholdet? Og så videre. Poenget er, vi kan umulig vite årsaken til atferden. Men vi tilskriver ofte uønsket atferd vedkommendes personlige egenskaper, isteden for å huske at det kan være ytre omstendigheter som er årsaken. 

Når det er sagt, har jeg en annen gang observert min bekjent når hen var bilen som ikke følger med når køen løser seg opp. Da får hen selv et kakk på fløyten av bilen bak. Da er det også lett å tenke at personen i bilen bak er i besittelse av dårlige personlige egenskaper fordi hen er utålmodig eller lignende, og man blir gretten av å ha blitt fløytet på.

Man ser altså ofte ikke seg selv i enkelte situasjoner.   

Dette fenomenet kalles også for "aktør-observatør". Når vi vurderer andre mennesker, så tilskriver vi atferden deres indre egenskaper. Men når vi vurderer oss selv, tilskriver vi situasjonen med ytre årsaker.

Jeg er ganske sikker på at alle mennesker gjør denne "feilen" innimellom, og det er som min bekjent påpekte da jeg listet opp mulige forklaringer på situasjonen; "Dersom man skal gå rundt å tenke på alt det der hele tiden, så blir man utslitt". 

Du ser splinten i din brors øye, men ikke stokken i ditt eget

Refleksjonshilsen fra

Lisa Røst