Hva utløste sykdomsepisoden min?

Tenkte jeg kunne fortelle litt mer om hva som utløste min siste sykdomsepisode. For det første har jeg aldri blitt helt restituert etter episoden min som startet i 2016. Men jeg har kjempet en kamp - hele veien. 

Jeg hadde også i etterkant en økt arbeidsbelastning i min jobb som jeg er utdannet til. Dette var noe jeg selv ønsket og gledet meg over. Men det endte i utmattelse og sykemelding i 2023. Det var etter dette jeg startet i alternativt yrke med redusert belastning.

Jeg tror også det er litt som med hjertet etter et hjerteinfarkt - hver episode etterlater et arr. En del av muskelen dør. Jeg tror det er slik for enkelte psykiske lidelser også. Så selv om jeg nå arbeider med redusert belastning, så ble det for mye. Jeg ble deprimert. Men jeg holdt meg i arbeid som nevnt, takket være tilpasning.

Man blir mye mer sårbar i en slik depresjonsfase. Jeg støtte på en hendelse som gav meg en intens stressreaksjon. Dette utløste et elevert stemningsleie, noe jeg egentlig ønsket velkommen i kjølevannet av alt det vonde. Hvem vil vel ikke føle seg bedre når det er som mørkest?

Dette resulterte i at jeg kuttet ned på medisinene, for å «hjelpe» oppturen på vei. Jeg mente selv at jeg trengte det og at jeg fortjente det. Disse medisinene jeg bruker, er jo for å forhindre slike svingninger. På denne tiden hadde jeg aldri fungert i en annen jobb enn den jeg har i dag. Den gav meg mening og holdt meg oppe. 

Man kan stå på sidelinjen og peke, fortelle hvor dumt det er å kutte medisiner og så videre. Men det hjelper nok ikke. Ingen i verden forstår hva det er snakk om med mindre en har opplevd det selv. Det er voldsomt sterke krefter i denne lidelsen. Det er fakta. Og det er en grunn til at man trenger medisin for å stabiliseres.

Jeg gikk på en annen medisin til årsskiftet. Denne hadde svært god effekt, men det var bare et stort problem; Bivirkningene var ikke til å holde ut. Nå har jeg fått forsøke en ny medisin som så langt ikke har de samme bivirkningene, og jeg er svært takknemlig for å ha fått muligheten til å forsøke denne.

Så da gjenstår det å se. Jeg kjenner at jeg angrer på ting jeg har skrevet, jeg har blottet meg fullstendig i de innleggene for en tid tilbake, men samtidig så er jeg litt opptatt av at det er viktig å belyse innsiden. Det har jeg lyst til å fortsette med, men bare i litt mer kontrollerte former fremover.

Jeg tror det er slik vi lærer å forstå oss selv - ikke ved å skjule alt som skaper uro eller smerte, men ved å sette ord på det. 

Hilsen

Lisa Røst

Ønsker deg en nydelig dag videre!